Hvorfor en pålydende verdi på 5 franc var noe helt spesielt
Kaster du ukritisk bort gamle postkort og brev fra familien, risikerer du å gå glipp av en kontant gevinst på opptil 7 500 euro.
Tenk deg en lørdag morgen på et loppemarked. Kasser med støvete bøker, flekkete duker og blekede postkort bytter hender for noen få mynter, mens kaffekoppen damper i den kjølige morgenluften. En eldre herre kjøper en bunke gulnede konvolutter fra slutten av 1800-tallet uten å vie portomerkene en eneste tanke. La oss være ærlige — de færreste av oss vier små, takket papirlapper særlig oppmerksomhet. Men under overflaten på disse tilsynelatende verdiløse forsendelsene lurer et spørsmål: Hva om ett av disse merkene er en ettertraktet fransk klassiker fra keisertiden?
Blant de utallige, ofte oversette frimerkene fra andre halvdel av 1800-tallet gjemmer det seg én ganske spesiell utgivelse. Det dreier seg om det franske frimerket med en pålydende verdi på 5 franc, som så dagens lys i 1869. I dette historiske året var fem franc langt mer enn en beskjeden avgift for å sende en hilsen til familien. Det var en anselig pengesum.
Frimerket ble primært brukt til å frankere tunge forsendelser, verdibrev og store pakker. Det var næringslivets, bankenes og advokatenes foretrukne valg når viktige dokumenter skulle krysse landegrenser eller fraktes over lange avstander med hestevogn og de tidlige jernbanene.
I praksis betyr dette at frimerket sjelden fant veien til vanlige husholdninger, noe som fra starten begrenset antallet i omløp kraftig.
Filatelister og eksperter fra det anerkjente filatelimuseet i Praha bekrefter at den høye pålydende verdien automatisk resulterte i et lavt opplag. Mens datidens populære valører på for eksempel 20 eller 80 centimes ble trykt og brukt i millionvis hver eneste uke, var 5 franc-utgaven forbeholdt de mer eksklusive, tunge forsendelsene. Selve funksjonen hevet merkets prestisje og gjorde det til et sjeldent syn allerede i samtiden.
Det karakteristiske utseendet: Farger, papir og de små detaljene
Vil du kunne skille denne spesifikke skatten fra periodens øvrige utgivelser, er det tre avgjørende elementer du må se etter: trykkets farge, papirets kvalitet og den overordnede stilen. Det krever et skarpt øye og godt lys.
Den mest utbredte og klassiske versjonen av frimerket fremstår med et trykk i en grå-lilla nyanse, plassert på papir med en svak lavendelfarget bakgrunn. Vi snakker ikke om en intens, skrikende lilla, men en dempet, kjølig og nesten aristokratisk tone.
Variantene som driver prisen opp
Holder du merket under en sterk, nøytral lyskilde, vil du legge merke til at papirets grunnfarge diskret glir over i lavendel fremfor den typiske hvite eller gule fargen man vanligvis forbinder med gammelt papir. Men historien slutter ikke der. Det finnes nemlig flere trykkvarianter som opp gjennom årene har funnet veien ut av trykkeriet.
Eksperter fra auksjonsselskapet Feldman i Zürich har gjennom sine detaljerte opptegnelser dokumentert hele syv ulike fargavarianter av nettopp denne typen. Noen er trykt på rent hvitt papir, mens andre fremstår på en mer kremaktig bakgrunn. For den dedikerte samleren utgjør disse subtile forskjellene selve essensen av jakten, og det er nettopp disse variantene som til syvende og sist dikterer hamsmerslaget i auksjonssalen.
Kombinasjonen du virkelig bør se etter, er portrettet i den grå-lilla fargen, det merkbare lavendelfargede papiret og den tydelige pålydende verdien på 5 franc i hjørnene.
Tidens ubarmhjertige framferd — hvor mange eksemplarer finnes egentlig?
På 1800-tallet ble det produsert rundt 10 millioner eksemplarer av denne utgivelsen. Sammenlignet med de massive, ordinære seriene er dette tallet beskjedent, men det er tross alt ikke mikroskopisk. Det virkelige problemet — og dermed årsaken til den høye nåtidsverdien — ligger i historiens nådeløse behandling av skjørt papir.
Gjennom de siste hundre og femti-pluss årene er bestanden blitt systematisk desimert. De fysiske omstendighetene har krevd sine ofre på utallige måter:
- Mange merker ble ugjenkallelig ødelagt allerede under åpningen av datidens solide pakker
- Tusenvis gikk tapt under vårrengjøringer i gamle advokatarkiver og firmakontorer
- Fuktige kjellere lot mugg og papirrust ete seg gjennom private samlinger
- Branner i datidens postlagre og sentraler utslettet hele ark uten unntak
- Krigshandlinger og utallige flyttinger på kryss og tvers av et urolig Europa spredte og ødela materialet
- Direkte sollys bleket den sarte lavendelfargen bort i støvete utstillingsvinduer
Størstedelen av de overlevende eksemplarene bærer tunge spor etter sin tid i postvesenet.
Ifølge data fra auksjonsselskapet Christie’s i London dukker det på verdensbasis opp maksimalt tretti virkelig høykvalitetseksemplarer på det åpne markedet hvert år. Resten er enten gjemt dypt i permanente museumssamlinger eller sirkulerer i sterkt slitt tilstand.
Slik fastsettes prisen på det internasjonale markedet
Prisspranget for dette stykket fransk historie er enormt. Verdien avhenger fullstendig av bevaringstilstanden, den spesifikke papirvariant og eventuelle sjeldne kjennetegn — som atypiske stempler fra små provinsbyer eller kjente trykkfeil fra matrisen.
Et vanlig, stemplet eksemplar i akseptabel, men brukt tilstand omsettes typisk for mellom 50 og 200 euro. Finner du derimot et ubrukt merke som aldri har sett skyggen av et poststempel, og der baksiden enten er helt uten limrester eller bare har minimale spor etter et gammelt hengsel, begynner prisene på 500 euro og klatrer raskt oppover.
Når vi snakker om eksemplarer i nærmest perfekt stand — de som ser ut akkurat som den dagen de forlot trykkeriet i Paris i 1869 — bryter vi fort den magiske grensen på 1 000 euro. I 2013 ble et usedvanlig velbevart eksemplar solgt for ikke mindre enn 7 500 euro. Rekordeksemplarer med uomtvistelig proveniens skifter jevnlig hender for beløp i størrelsesorden 7 000 til 8 000 euro.
Auksjonsselskapet Spink i London har gjennom det siste tiåret registrert en prisstigning på over seksti prosent for de fineste kvalitetene av nettopp dette merket. De anerkjente filatelikatalogene fra Michel og Yvert et Tellier oppdaterer løpende sine komplekse tabeller for å gjenspeile dette glohete markedet.
Tilstanden er alt: Mikroskopiske detaljer gjør hele forskjellen
Forskjellen på et frimerke til 150 euro og ett til 1 500 euro avgjøres ofte av detaljer som legfolk knapt nok gidder å se på. For denne spesifikke utgivelsen er bevaringstilstanden altoverskyggende.
Det aller viktigste er fraværet av mekaniske skader. Et manglende hjørne, en liten rift som bare synes under forstørrelsesglass, eller en kraftig fold tvers over keiserens portrett, medfører umiddelbart et voldsomt verditap. Papirets renhet spiller en like monumental rolle. Fettflekker fra gamle fingre, flekker etter vannskader eller den beryktede brunlige papirrusten kan barbere av flere tusen euro fra den endelige salgsprisen.
Et fullstendig jevnt og intakt takkekantmønster er en sjeldenhet som seriøse kjøpere er villige til å betale en massiv premie for.
Kvaliteten på selve poststemplet teller også i det samlede regnskapet for brukte merker. Et skarpt, leselig stempel som ikke forstyrrer hovedmotivet, er langt mer ettertraktet enn en tung, utsmurt klatt med blekk. Eksperter fra Det tyske filatelistiske selskapet i Bonn benytter en nådeløs skala fra én til hundre for å vurdere tilstanden, der kun de færreste merker noensinne kryper opp mot de perfekte hundre poengene.
Tre steder du med fordel kan starte skattejakten
Selv om vi her snakker om et regulært eliteobjekt innen filatelien, dukker det fremdeles opp friske eksemplarer fra glemselen. Det høres nesten for godt ut til å være sant, men det skjer faktisk. I praksis er det bestemte steder du bør kikke litt nærmere på.
Gamle lærinnbundne album som har overvintret på loftet etter besteforeldre eller oldeforeldre, skjuler av og til komplette serier med ubeskrevne skatter. Trekasser med familiekorrespondanse fra tiår tilbake kan inneholde intakte konvolutter der merket med den høye verdien fortsatt sitter urørt i hjørnet.
Liker du å besøke loppemarkedene i Paris, Berlin eller de store utendørsmarkedene i byer som Praha og Brno, utgjør de usorterte kassene med papirvarer en opplagt mulighet. Mange selgere gidder rett og slett ikke å analysere hvert eneste merke i de store partiene. Noen ganger kastes det hele ned i en bananekasse med et håndskrevet skilt som lover hundre blandede merker for en slikk og ingenting.
Den store fallgruven: Hva du aldri må gjøre med et funn
Skulle du plutselig stå med et merke i hånden som mistenkelig mye ligner den grå-lilla sjeldenhet, er det viktig å bevare roen. Den vanligste — og dyreste — feilen folk begår, er å forsøke å forbedre objektets utseende.
Riv under ingen omstendigheter merket av en gammel konvolutt. Forsøk aldri å vaske det i såpevann eller glatte det ut med et strykejern, uansett hvor gode intensjonene dine måtte være. Enhver form for kjemisk eller mekanisk rensing utført av amatører vil ødelegge verdien på et splitsekund.
Det klokeste du kan gjøre, er å plassere funnet i et tørt, flatt miljø beskyttet mot direkte sollys.
Ta deretter krystallskarpe bilder i naturlig dagslys, både av forsiden og baksiden. Du kan med fordel sammenligne funnet ditt med verifiserte eksemplarer som ligger i arkivene hos nettbaserte auksjonsselskaper som Delcampe eller Catawiki. Er likheten slående, er neste steg å kontakte en profesjonell autoritet.
Institusjoner som Den tsjekkiske filatelistforeningen i Praha utfører grundige vurderinger for et beskjedent beløp, og Instituttet for filateli i Wien utsteder avanserte ekthetssertifikater med hologrammer. Med et slikt dokument i hånden stiller du svært sterkt når den endelige prisen skal forhandles hjem hos et av de store europeiske auksjonsselskaper. Hvem vet — kanskje er det nettopp i helgen at en støvet kasse i kjelleren avslører sin mest verdifulle hemmelighet for det trente øyet.
