Har vi allerede gått glipp av meldinger fra verdensrommet?
I flere tiår har radioteleskoper over hele verden scannet kosmos uten å fange det minste spor av fremmedartede sivilisasjoner. En fascinerende ny teori presenterer likevel en foruroligende tanke: Kanskje har meldinger fra høyteknologiske samfunn for lengst sust forbi planeten vår — helt uten at vi oppfattet dem.
Siden 1960-tallet har forskere lyttet intenst etter livstegn fra stjernene. Selv om initiativ som SETI benytter enorme nettverk av teleskoper, har resultatene uteblitt. Men dette totale fraværet av signal betyr ikke nødvendigvis at vi er de eneste intelligente vesener i universet.
Forklaringen kan faktisk være ganske enkel. Menneskeheten er muligens bare en tilfeldig og uheldig lytter i et overveldende stort verdensrom. Eksperter påpeker at både lytteutstyret vårt, timingen og retningen vi peker instrumentene i, slett ikke stemmer overens med det tidspunktet disse sendingene faktisk ankommer. I tillegg kan utsendelsene godt ha forlatt hjemplaneten sin for mange millioner år siden.
Sett i forhold til universets enorme alder har vi mennesker bare speidet etter såkalte teknosignaturer i et mikroskopisk øyeblikk. Hvis en fremmed sivilisasjon sendte en hilsen for bare fem tusen år siden, ville meldingen ha passert oss i fullstendig stillhet — lenge før vi i det hele tatt hadde oppfunnet radioteknologien.
Hva leter forskerne egentlig etter der ute?
Fagfolk bruker begrepet teknosignatur om målbare bevis på en fremmed sivilisasjons teknologiske evner. Disse kosmiske sporene kan variere enormt i form og styrke. Avanserte anlegg som Green Bank Observatory og det nå kollapsede Arecibo-teleskopet har primært fokusert på å fange opp elektromagnetiske bølger.
Når astronomene finkjemmer himmelen, ser de særlig etter følgende mønstre:
- Unaturlige radiosendingerog med fast, gjenkjennelig struktur
- Pulserende bølger som følger en bestemt matematisk formel
- Kraftige laserstråler rettet direkte ut i mørket
- Kolossale megastrukturer, som for eksempel Dyson-sfærer
- Kunstige kjemiske spor fra tung industri i atmosfæren på fjerne eksoplanter
- Unormale kilder til varme og stråling
Forskere ved University of California, Berkeley arbeider målrettet med komplekse algoritmer for å håndtere de enorme datamengdene fra radioteleskopene. En av de største utfordringene er å sile bort støyen fra vår egen planet. Alt fra mobiltelefoner og satellitter til fly og mikrobølgeovner skaper en konstant summing av elektromagnetisk støy, noe som gjør det svært vanskelig å isolere de svake hvislingene fra det ytre rom.
Derfor har vi sannsynligvis allerede oversett signalene
Timing er avgjørende i jakten på utenomjordisk liv. Når en fjern kultur sender en radiobølge mot solsystemet vårt, beveger signalet seg langsomt gjennom tomrommet med lysets hastighet. Det kan ta hundrevis, tusenvis eller til og med millioner av år å nå frem, avhengig av avstanden til den aktuelle stjernen.
Den store utfordringen er at vår kosmiske avlytting først begynte for alvor i 1960, da astronomen Frank Drake startet sitt Ozma-prosjekt med systematiske observasjoner. Det gir oss bare litt over seksti år med aktiv søking. Den skjebnesvangre kontakten kunne meget vel ha truffet Jorden på 1850-tallet, eller kanskje mens faraoene styrte i oldtidens Egypt — da vi var fullstendig ute av stand til å lytte.
I tillegg kommer den astronomiske oppgaven med å velge riktig lytteretning i et grenseløst univers. Selv om instrumenter som Parkes i Australia og FAST i Kina hører til blant klodens mest følsomme, kan de bare fokusere på en forsvinende liten del av nattehimmelen om gangen. Arbeidet kan best sammenlignes med å lete etter en nål i en gigantisk høystakk, der man bare får undersøke ett strå om dagen.
Astrofysikere tilknyttet Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics har regnet seg frem til at sjansen for å treffe blink ved ren tilfeldighet er ekstremt liten. Sender de fremmede bare meldingen sin i noen få timer, vil vi med nær sikkerhet gå glipp av den — med mindre teleskopene våre tilfeldigvis peker mot nøyaktig det rette himmelstrøket i akkurat det tidsrommet.
Det teknologiske gapet mellom oss og mulige avsendere
Ethvert samfunn som er i stand til å bygge kommunikasjonsbroer over interstellare avstander, må nødvendigvis besitte en formidabel teknologi. For å vurdere dette bruker vitenskapen ofte Kardashev-skalaen, som rangerer sivilisasjoner etter det totale energiforbruket deres. Menneskeheten befinner seg for øyeblikket bare på rundt nivå 0,7 på denne skalaen.
En fullt utviklet Type I-sivilisasjon kan utnytte all tilgjengelig energi på hjemplanteten sin, mens et Type II-samfunn kan høste kreftene fra en hel stjerne gjennom avansert ingeniørkunst. Er våre kosmiske naboer allerede på nivå to eller tre, vil teknologien deres sannsynligvis fremstå som fullstendig uforståelig for oss. Kanskje benytter de kommunikasjonsmetoder som menneskeheten ikke engang har oppdaget eksistensen av ennå.
Fremtredende teoretikere fra Massachusetts Institute of Technology argumenterer for at høyt utviklede samfunn for lengst har forlatt foreldede radiobølger. I stedet kommuniserer de kanskje via gravitasjonsbølger, kvantesammenfiltring eller helt andre fysiske fenomener som vi bare så vidt har begynt å forstå. Dagens lytteutstyr ville vært fullstendig blindt overfor slike intergalaktiske meldinger.
Vil vi noen gang fange en hilsen fra verdensrommet?
Til tross for de mange ukjente faktorene og de overveldende teknologiske utfordringene, bevarer forskere en sterk optimisme. Utstyret forbedres kontinuerlig, og nye initiativ sikrer bredere dekning av nattehimmelen. Et godt eksempel er Breakthrough Listen, som er finansiert av investor Jurij Milner og bruker flere av klodens kraftigste radioteleskoper.
Moderne observatorier utstyres i stadig større grad med kunstig intelligens for å håndtere enorme mengder rådata. Avanserte maskinlæringsalgoritmer kan på brøkdeler av et sekund avdekke skjulte mønstre som menneskelige øyne uunngåelig ville oversett. Spesialister fra Oxford Universitet har nylig utviklet banebrytende programvare som kan behandle data tusenvis av ganger raskere enn eldre systemer.
Samtidig utvider forskerne bevisst fokusområdene sine markant. I stedet for utelukkende å fange opp radiobølger, letes det nå også etter optiske lysglimt, infrarød varmestråling og merkelige kjemiske signaturer i atmosfærene til fjerne eksoplanter. Hver eneste nye tilnærming bringer oss nærmere et potensielt gjennombrudd.
Finnes det virkelig kommunikative vesener der ute blant stjernene, sørger vår raskt voksende teknologi for å øke sjansene for kontakt dag for dag. Det gjenværende spørsmålet er nå utelukkende om vi har utholdenhet nok til å lytte lenge nok — og til å se opp på nøyaktig det rette tidspunktet.
