Et lite dyr med stor innvirkning
Et unikt forsøk med små gnagere på Mount St. Helens har bevist at selv det minste inngrep kan sette fart på gjenoppbyggingen av et totalt ødelagt økosystem – over flere tiår. Nesten et halvt århundre senere avslører forskningen hvor avgjørende en rolle uventede dyrevenner og mikroskopiske organismer faktisk spiller i naturens eget helbredelsesprosjekt.
Da Mount St. Helens gikk av i 1980, markerte det en av de absolutt verste naturkatastrofene i USAs historie. I begynnelsen var forskerne overbevist om at det ville ta flere århundrer å gjenopprette den tapte naturen. Det vulkanske askelaget hadde etterlatt jorden fullstendig gold og blottet for de nyttige mikroorganismene som normalt forsyner plantene med viktige mineraler. I de første årene etter det massive utbruddet kunne man telle svært få overlevende planter i det barskt steinete landskapet.
Vitenskapsmenn lette desperat etter måter å fremskynde livets tilbakevending på fjellskråningene. Arbeidet deres viser i dag at naturen besitter en utrolig evne til å regenerere langt raskere enn noen hadde turt å håpe på. Det store gjennombruddet viste seg å være et fascinerende samspill mellom små jordekorn og jordens mikroskopiske beboere – særlig de livsviktige mykorrhizasoppene.
Vulkanen som forvandlet landskapet til en måneørken
Den 18. mai 1980 eksploderte vulkanen i Washington med en så voldsom kraft at 57 mennesker mistet livet. En gigantisk lavine av glohet aske og brennende stein begravde et enormt område under et tykt lag pimpstein. Alt dyre- og planteliv ble utslettet på et øyeblikk, og området lignet mest av alt overflaten på en fremmed planet.
De en gang så frodige skogene ble forvandlet til trøstesløse, grå ruiner. Biologen Emma Aronsonová fra Universitetet i California beskrev senere den enorme ødeleggelsen som en total sterilisering av hele økosystemet. Massive trestammer lå flekket eller brent til aske, mens skogbunnen var kvalt under meterhøye vulkanske avleiringer som var fullstendig renset for organisk materiale.
Ekspertene regnet med at det ville kreve utallige tiår, kanskje til og med århundrer, før naturen kunne vende tilbake. Det barske miljøet bød på ekstreme temperaturer, total mangel på vann og absolutt ingen næringsstoffer. De første årene etter katastrofen var skråningene på Mount St. Helens fullstendig livløse.
En gal idé: å gjenopplive jorden med små gnagere
Et dedikert forskerteam fra blant annet California jaktet på en løsning for å sette fart på naturens comeback. I stedet for å rykke inn med tunge maskiner eller kjemiske gjødningsmidler, valgte de å satse på en mye mindre og langt mer smidig hjelper: gravende gnagere som vi kjenner som jordekorn.
Hypotesen var at gnagernes utrettelige gravearbeid ville dra eldre, næringsrike jordlag opp til overflaten – inkludert de livsviktige soppene og bakteriene som mirakuløst hadde overlevd nede under askelaget. Mikrobiologen Michael Allen fra Universitetet i California satset sterkt på nettopp denne naturlige «oppboblingen» av undergrunnen.
I mai 1983, nøyaktig tre år etter det altødeleggende utbruddet, slapp forskerteamet en gruppe av disse små dyrene ut på to utvalgte forsøksfelt dekket av pimpstein. Gnagerne fikk bare ett enkelt døgn på stedet. Selv om det høres ut som ingenting i menneskemål, fungerte dette intense døgnet som en massiv vitamininnsprøytning for den nedbrutte jordsmonnet.
Når disse flittige dyrene arbeider i naturen, bidrar de med flere avgjørende funksjoner:
- De skyver dype, næringsrike jordlag helt opp til overflaten.
- De knuser det harde skorpelaget av vulkansk aske og stein.
- De lager små forsenkninger som fungerer som naturlige vannreservoarer.
- De gjør det mulig for frø å slå rot dypt nede i undergrunnen.
- De fungerer som transportører av livsviktige mikroorganismer.
- De pumper nødvendig oksygen ned i det ellers steinharde underlaget.
Jordekornet – skadedyret som skiftet rolle
Under normale omstendigheter blir disse dyrene først og fremst sett på som en plage for landbruket. De graver dype tunneler, gnager over røtter og ødelegger avlinger. Men i dette unike scenariet ble deres medfødte trang til å grave og omrokere jorda plutselig forvandlet til en uunnværlig økologisk tjeneste.
Det som i hverdagen regnes som et problem, viste seg her å være naturens egen løsning. Graveinstinktet som bønder frykter ble det samme instinktet som hjalp en hel fjellside tilbake til live – og effektene av det ene enkle døgnet har latt seg spore i hele 43 år etterpå.
